Nå har vi vært i Peru i nesten fire uker. Dagene har flydd avgårde med mange ulike gjøremål.

Det er mange praktiske ting vi har fått ordnet. Vi har flyttet inn i et fint hus, men det var tomt da vi kom, så vi har måttet handle alle slags nødvendigheter. Alt fra bestikk, kopper og kar, håndklær og sofa til hammer, skruejern, stuebord og noen leker til barna. Men nå er vi kommet brukbart godt i orden og nyter det gode vinterværet her i Peru. Det nærmeste vi kommer snømåking er toppen av Chachani, over 6000 meters høyde 🙂 (en av vulkanene som omkranser Arequipa).

Vi er nok litt slitne. Det har vært et bombardement av spennende, eksotiske, fremmede og nye inntrykk. Mye er annerledes her i Peru enn hjemme i Norge (ikke dårligere, men annerledes). Mange nye mennesker møter vi stadig og skal forholde oss til. Dette merkes for både store og små. Andreas har begynt i spansk barnehage denne uka. Han synes stort sett det er greit, men det er ikke bare bare når han ikke kan forstå hva som sies. Heldigvis er det noen andre misjonærbarn der også som kan hjelpe til etter hvert ved språkproblemer. De andre barna begynner på den norske skolen neste uke. Det skal bli godt å få litt mer fast struktur på hverdagen igjen. På den norske skolen er det denne høsten 5 norske elever. I tillegg er det to danske elever som får sin undervisning i samme bygg så de er noen flere i friminuttene. Kanskje kommer det også noen svenske elever noen måneder denne høsten.

Britt Lise og jeg har nå gjort unna to uker på språkskolen. Det er slett ingen hyggeklubb (selv om lærerne er veldig trivelige), men hardt arbeid fra første stund. Foreløpig fører språkbarrieren til stor frustrasjon. Uansett hvem vi møter er det ytterst lite vi forstår og det er like vanskelig å bli forstått. Det er svært få som snakker noe særlig engelsk. Dette gjelder både på butikken, ute i parken i nabolaget, men også i kirka. Og så lenge vi ikke forstår hva som blir sagt i kirka har det vært utrolig godt at vi misjonærene samles til bønne og vitnemøter på tirsdagskveldene eller nattverdmøte som vi hadde nå sist tirsdag. Da har jeg følt meg som en sulten fuglunge som får mat. Da jeg fikk høre vitnesbyrdene til medmisjonærene kjente jeg trang til å gråte av takknemlighet og glede.

Vi vil gjerne dele to bønneemner med dere. Særlig vil vi be om forbønn for barna og tilpasning til ny hverdag her i Peru, hjemme og inn i barnehage og skole. Dernest kjenner vi sterkt på at språklæringen er grunnleggende viktig både for trivsel, men ikke minst også for muligheten til å komme i kontakt med mennesker og kunne gjøre det arbeidet vi skal. Vi kjenner på takknemlighet til Gud og vi er glad for å ha dere misjonsvenner i ryggen.

Hilser med ordet i Salme 62,2-3 som ble delt på siste misjonærsamling.

«Bare i håp til Gud er min sjel stille,

fra ham kommer min frelse.

Han alene er min klippe og min frelse,

min borg,

jeg skal ikke rokkes meget.»

Deres utsendinger i Peru

Britt Lise og Øyvind

Miriam, Olaf, Rebekka, Daniel og Andreas